Gjenopprette forbindelsen med havet

De av oss som tilbringer mye tid i konferanserom uten vinduer og diskuterer havets fremtid, angrer ofte på at vi ikke har mer tid på, i eller ved havet. I vår i Monaco ble jeg litt sjokkert over å oppdage at vårt konferanserom uten vinduer faktisk lå under Middelhavet.

På disse møtene diskuterer vi hvordan man gjenoppretter overflod, sikrer at havet fortsetter å generere oksygen og lagre overflødige karbonutslipp – alle tjenestene som påvirkes av menneskelig aktivitet. Like viktig er det at havet også gir ubegrensede muligheter for rekreasjon og nytelse – noe de millioner som drar til kysten for å feriere kan bekrefte.

Altfor ofte unnlater jeg å benytte meg av mulighetene som er tilgjengelige for meg, siden jeg bor langs kysten. I fjor sommer hadde jeg en fantastisk dagstur der jeg fikk besøke noen helt spesielle øyer og til og med klatre til toppen av det historiske Seguin fyrtårn. Denne sommerens eventyr inkluderte en dagstur til Monhegan. For besøkende i pent vær er Monhegan et sted for fotturer, sightseeing i de historiske bygningene på Lighthouse Hill, titting i galleriene og spising av fersk sjømat eller nyting av lokalt øl. Det er et sted som har lite vann og mye sjarm og historie. Tolv mil utenfor kysten av Maine har det vært bebodd av mennesker i over 400 år. Befolkningen året rundt er under 100 mennesker, men om sommeren tar tusenvis turen med båt.

Lundefugler fløy over baugen mens vi satte kursen mot øya Monhegan for dagen. Skarver, måker og andre sjøfugler hilste oss idet vi la til kai. Det samme gjorde pickupene fra øyas vertshus, klare til å ta imot bagasjen fra overnattingsgjestene idet vi gikk av båten og ut på øya på en strålende solskinnsdag.

Jeg ville ikke gjort jobben min hvis jeg ikke nevnte at hummerfisket i Monhegan er en samfunnsressurs, kollektivt forvaltet og kollektivt høstet, med nyere tilsyn fra Maines Department of Marine Resources. I nesten et århundre har hummerfamiliene i Monhegan satt ut rusene sine på fangstdagen (nå i oktober) og trukket dem på land omtrent seks måneder senere. De var blant de første som returnerte for små hummere til sjøen for å få flere. Og de fisker hummer gjennom vintermånedene når høyere priser kan gjøre det verdt å tåle været. 

Overfarten tilbake til Boothbay Harbor hadde sin egen sjarm: En kunnskapsrik kaptein, en haiobservasjon, flere lundefugler og noen niser. Vi delte plassen vår med andre. Vi møtte kvinnene i en fiskerfamilie på fastlandet som kom tilbake fra en dagstur. De hørte om fangst av blåfinnet tunfisk og vinket til familiene sine mens de viste oss inn. To unge gutter sto i baugen med mye mer selvtillit og glede enn på sin aller første tur den morgenen, da deres engstelige hender grep tak i rekkverket mens de ble vant til de bølgende bølgene. Da det effektive mannskapet fortøyde båten til bryggen og vi stilte oss opp for å takke kapteinen etter tur idet vi gikk i land, så en av guttene opp på henne og sa: «Det var flott å kjøre på havet. Takk.»

Noen ganger virker truslene mot havet og livet i det overveldende når vi er oppslukt av hva som skjer, om og hva om. Det er kanskje i slike stunder vi trenger å huske takknemligheten som kommer av en flott dag på havet og kraften fellesskapet har til å gjenopprette. Jeg liker å tro at jeg er takknemlig for The Ocean Foundations fellesskap hver dag – og det er også sant at jeg kanskje ikke takker dere alle nok for støtten dere tilbyr.

Så takk. Og måtte du få tiden din ved vannet, på vannet eller i vannet, som du vil.